Uløselige problemer?
Stilt overfor noen oppgaver og problemstillinger (og datamodeller og algoritmer) kan man nesten fysisk føle sin egen hjernes begrensninger. Så snart man begynner å få tak på den ene enden av problemet, har man mistet grepet på den andre enden.
Jeg jobber for tiden på et prosjekt med datamodeller av hinsides kompleksitet. Stilt overfor oppgavene i prosjektet alene, er kompleksiteten på grensen av hva jeg greier å få mental oversikt over. Følgene av denne manglende oversikten er lav produktivitet, og motvillighet mot å gjøre dyptgripende endringer i koden.
Heldigvis har jeg hatt muligheten til å jobbe med parprogrammering på prosjektet sammen med arkitekten bak systemet. Dette gjør at kompleksiteten smyger seg ned på et forståelig nivå. På dette nivået blir problemene lettere å angripe, og vi får løst oppgavene (og refaktorert datamodellen!) i raskt tempo. Parprogrammering er i dette tilfelle effektivt fordi kompleksiteten er for stor til å passe inn i én persons hode, men passer fint i hodene til to personer.
Kunsten er altså å dra kompleksiteten ned til ett overkommelig nivå, hvilket øker både arbeidsgleden og produktiviteten. Da begynner det å nærme seg kollektiv intelligens, hvor man vil være i stand til å kollektivt forstå og løse problemer som er for komplekse til å løses av én eller 100 personer, men plutselig blir overkommelig når 101 personer blir satt på oppgaven.
Noen eksempler på bruk av kollektiv intelligens til å løse oppgaver – selv om skillet mellom kollektiv intelligens og god gammeldags dugnad kan være litt uklart:
- Dell bruker en form for kollektiv brainstorming og rangering av ideer til å komme opp med nye produktideer på Dell Ideastorm
- Google Translate lar brukere forbedre kvaliteten på oversettelsene: Suggest a better translation for ”we do not have a slurvete job”
- reCAPTCHA er et prosjekt som bruker ord som ikke er lesbare med dagens OCR-programvare som tradisjonell CAPTCHA-input på websider. Dermed bidrar man som sluttbruker til å kvalitetssikre digitalisering av bøker uten at man nødvendigvis trenger å være klar over nytten i det man gjør.
- World Without Oil Et ARG (alternative reality game) som forsøker å benytte spillernes kollektive intelligens til å løse en tenkt miljøkrise.
Hvis man kan kombinerer kollektiv intelligens med flashmob-aktig teknologi (broadcast SMS, for eksempel) burde det kunne oppstå interessante muligheter. Rask og intelligens respons i krisesituasjoner, for eksempel?